Grottaglie – På shopping hos skaperne

Dagsplan

Morgen: Rita Guastamacchia på Masseria Serra dell’Isola – et antikt innredet agriturismo – ville lage ”mozzarella con speck” til oss. Den MÅTTE tilberedes i små keramikkformer, av den typen yndlings-keramikern hennes borte i Grottaglie lager. Men hun trengte flere former. Og like viktig: Hun var tom for vin. En livsnødvendighet, det vet jo alle. vi måtte innom hos favorittvinmakeren hennes.

Så det er sagt: Puglia er et fantastisk vindistrikt. Primitivo, Nero d’avola, Chardonnay… – det er absolutt ingen grunn til å tviholde på Chianti når man oppdager oppkommet i sør.

Innom Ludovico

I Masserie Ludovico ved Mottola var Giavanni Giuseppe Ludovico og en kollega i full gang med å tappe hvitvin fra enorme ståltanker. En liten produsent, sier de selv, selv om de tar unna 7000 flasker på en dag med full bemanning.
– Dere må smake på denne. Hvit er sommerlig. Eller kanskje en rosé? sier Pina Laera ute i storsalen – som fungerer som butikk. Det skjenkes generøst i store glass, og vi forsøker å huske teknikkene fra forrige vinsmaking, et sted på Toscanakysten. Og at vi også skal kjøre videre. Vi kjøper med oss to flasker. Rita kjøper 50 liter. Det er forskjell på folk.

Frøken med bart

Keramikeren i Grottaglie står for tur. Grottaglie er selve keramikkbyen, og Fasano Nicola er en av de store.
Inn på fabrikkområdet står tusenvis av gjenstander på rekke og rad: Hagebord, kar for vievann, amforaer, lamper, trappegelendre og alt det vanlige – alt er skapt for hånd her inne.
– Disse selger vi mange av. De bringer lykke, sier Fasano og løfter opp en diger blå kongle. De pryder kanten av taket på de fleste av husene her i distriktet.
– Men disse er også populære, sier han og viser frem noen barmfagre figurer med bart, som viser seg å være vinkrukker. Det heter seg at en vordende ektemann forsøkte å lure en lokal lord, som etter loven hadde rett til den første natten med bruden hans. Mannen kledde seg ut som kvinne – men ble avslørt straks. Han hadde glemt å fjerne barten.
– Lorden ville først straffe ham hardt, men kom på en bedre ide: Fordi mannen var en dyktig vinprodusent, skulle han heller gi lorden faste leveranser av sin beste vin i mange år fremover. Så nå vil mange ha slike ”pupper med bart”-krukker til vin, gjerne med puppe-mannen til hest.

Ungdom

Inne i et herlig svalt, men dunkelt rom klasker Cosimo Liuzzi en ettkilos klump på dreieskiva. Den reiser seg raskt mens den spinner rundt innimellom hendene hans. En ståltråd indikerer høyden på hagevasen som vil stå ferdig om 4-5 minutter. Veggene må være like mange millimeter tykke, hverken mer eller mindre om de skal tåle brenningen.

– Men dét er ikke den største feilen man kan gjøre. Det er å starte for sent. Man må begynne som ungdom mens man ennå har ”feelingen” i fingrene, og så må man ha ”il passione” – og selvfølgelig nok tålmodighet. Alt håp er ute for oss tilreisende, med andre ord.

– Nei, sier han med et stort smil, du blir aldri noen god keramiker. Finn på noe annet! – Forresten, legger til: – Det er også derfor så få begynner i dette yrket. Om mange kan ha problemer med å finne seg jobb for tiden, har jeg lite konkurranse om plassen min her.

Tempo

I den store fabrikksalen bortenfor dyppes små biter mosaikk nennsomt i farge, halvbrente fat ripes med sirlige mønstre, det males og formes til utallige gjenstander.

Dette er stor-produksjon. Men, som en av arbeiderne hvisket til oss: – Jeg stortrives med jobben, men uansett hvordan vi står på og hvor mye vi selger, er sjefen aldri fornøyd. Men vi kan jo ikke jobbe for fort heller. Det er håndverk.
Som med de små keramikkbollene Rita kjøpte til middagen. Selve middagen under stjernene, med et orkester av gresshopper og bambus-sus, bør ikke beskrives, men oppleves.